Hovedoppgavene til Byggesakskontoret i Eigersund kommune er behandling av tiltak som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven, søknader om eiersekseksjonering / deling av eiendommer og søknader om utslipp fra mindre avløpsanlegg. Dette er således en svært viktig avdeling i kommunen som mange av oss har kontakt med i ulike byggesaker. Vi forventer en saklig og god behandling av søknadene våre ved kontoret. Likebehandling og objektivitet må være viktige prinsipper av byggesakssjefen og saksbehandlere ved Byggesakskontoret siden dette er saker som ofte er veldig viktige for søkere. Vi forventer også at Plan- og bygningsloven blir fulgt.

Og det er i spørsmålet om Plan- og bygningsloven blir godt nok fulgt i ulike saker i kommunen samt om loven blir praktisert likt for alle, jeg er kritisk til. Et eksempel jeg vil trekke frem, er det mye omtalte nybygget som nå blir oppført i Gamleveien.

Jeg vil presisere at innlegget ikke dreier seg om de som bygger huset sitt der, det er ikke det som er interessant. Alle er i sin fulle rett til å søke om å bygge hvor de vil. Huset blir stort og fint med flott utsikt over byen, og jeg kunne gjerne bygd og bodd der selv. Det innlegget derimot dreier seg om, er behandlingen av saken og godkjenning av opparbeidelse av tomten og boligen på Byggesakskontoret i kommunen.

For det første er det satt opp en mur ved Gamleveien som gjør svingen enda farligere og uoversiktlig enn den var tidligere. Dette uttalte også kommunens rådgiver for vei- og trafikksikkerhet før tillatelsen til byggingen ble gitt. Uttalelsen ble ikke tatt til følge. Selv om veitrafikkloven sier at alle må tilpasse farten etter vei- og værforhold, er jeg redd for at redusert sikt i svingen kan føre til farlige situasjoner. Jeg tenker med skrekk på hvis 2 barn går like rundt svingen og en bil kommer ned bakken på glatt vei. Null sikt og null veigrep er en dårlig kombinasjon. Det kan bli katastrofalt!

For det andre er det godkjente nybygget plassert svært nært øvrig bebyggelse, da spesielt på fremsiden ned mot byen. I tilfelle brann, vil denne raskt kunne spre seg mellom boligene. Dette er det strenge regler for i plan- og bygningsloven. I følge Byggteknisk-forskrift (Tek17 § 11-6) heter det at det skal være 8 meter innbyrdes avstand mellom bygningene for å hindre brannspredning mellom byggverk. Nå kan en jo si at mange av husene i Hafsøy står nærmere, men de fleste av disse er bygget ut fra eldre forskrifter.

Det tredje jeg stiller meg spørrende til, er godkjenning av selve utformingen av bygget. Som bildet under viser, skiller også takkonstruksjonen seg ut fra resterende omliggende boliger. Jeg mener å ha lest at kommuner kan sette krav om lik utforming av tak og møner i et boligområde når det skal bygges nytt. Dette burde det, etter min mening, blitt gjort i dette tilfellet. På dette punktet er ikke byggesaken i Hafsøy unik, vi ser mye «rart» rundt om i kommunen når nybygg blir godkjent og bygget.

Hvordan er det så mulig å godkjenne boliger som i utgangspunktet ikke følger plan- og bygningsloven? Svaret er enkelt; dispensasjoner.

Nå kan man jo si at det er bra for folk flest at det gis dispensasjoner fra Byggesakskontoret slik at drømmeboligen kan bli en realitet. Og det har jeg stor forståelse for. Men når det virker som om muligheter for å få dispensasjon varierer svært mye fra søker til søker, mener jeg det er et problem. Det er mange som føler seg urettferdig behandlet når noen får unntak fra plan- og bygningsloven mens andre ikke gjør det. Her har byggesakskontoret et forklaringsproblem jeg ikke vil gå inn på her.

Hvordan praksisen i Eigersund kommune har endret seg i forhold til hva den gir dispensasjon på å bygge, kan man tydelig se eksempel på i Hestnes. De 3 husene på bildet nedenfor med rød ramme rundt, ble bygget på 1960-tallet. Da var praksisen i kommunen at de ikke fikk lov å bygge høyere enn en etasje over jorden der ute selv om dette var ønskelig av de som bygget. Men så gikk det noen år, og neste rekke av boliger ble bygget foran de andre. De fikk lov å bygge 2 etasjer. Så gikk det enda noen år. Og da neste rekke med hus ble bygget, fikk de bygge enda høyere. Hvorfor? Dispensasjoner fra kommunen over en lav sko.

Jeg skal ikke påstå at Byggesakskontoret med byggesakssjefen i spissen driver med forskjellsbehandling når godkjenning av byggesaker kommer på bordet, det har jeg ikke belegg for. Men når mange føler og tenker slik, er dette et problem. Jeg mener at Byggesakskontoret bør se over sine rutiner for å unngå at folk har denne oppfatningen. Videre synes jeg det virker som det noen ganger er for lett å få dispensasjon fra plan- og bygningsloven, mens andre ganger er det for vanskelig.

Om det er enkelt å gjennomføre en endring slik at alle blir fornøyde, tviler jeg på. Med stort trykk på kontoret med mange søknader og tidspress, er det ikke så rart at feil kan skje. Men tilliten til Byggesakskontoret og byggesakssjefen må styrkes, i dag er jeg redd for at tilliten dessverre ikke den beste.

Arild S. Meland