En av konsekvensene ved kommunebudsjettet som ble vedtatt av våre politikere i kommunestyret i vinter, er svært store kutt innen bl.a Kultur og oppvekst som allerede lider under meget trange økonomiske kår.

Jeg har forståelse for at kommunen må spare i økonomisk vanskelige år. Og Eigersund kommune har vært og er fortsatt i en situasjon der sparekniven dessverre må svinges i kommunen vår. «Å sette næring etter næring» er et godt uttrykk; vi kan ikke bruke penger vi ikke har. Det er måten kommunestyret vil spare disse pengene på som, eller min mening, blir helt feil.

Et godt eksempel på hva jeg synes er feil bruke av kommunale midler, er Tour des Fjords. Her spytter kommunen inn rundt 500.000 kroner, direkte eller indirekte, i et arrangement jeg mener kommunen burde holdt seg borte fra. Målgangen til sykkelløpet en dag i mai, burde i sin helhet blitt betalt av arrangørene eller private sponsorer. Les innlegg om denne saken HER.

Og så tilbake til hva saken egentlig dreier seg om; barna våre.

Bare skolene i kommunen alene må kutte 8 millioner høsten 2018 og deretter 16 millioner de påfølgende årene! Dette er penger som tas fra våre barns muligheter til å nå kommunens egne overordnede mål vi finner på kommunens egen nettside. Sitat «Vårt overordnete mål er at alle elever i Eigersundskolen opplever trivsel og mestring og lærer og utvikler seg best mulig ut fra sitt potensiale.»  (sitat; Eigersund kommune)

Hva fører så disse kuttene til?

Lønninger til lærere i skolen er en av de største utgiftspostene på budsjettet, så det er her de største kuttene vil komme. Hver skole i kommunen vil i gjennomsnitt miste 2 – 3 lærerstillinger pga kuttene.

De ulike klassene må jo ha lærere i klasserommene, men lærerne har også mange andre viktigere oppgaver i skolen. Blant annet er spesialundervisning av elever med ekstra behov en av de viktigste oppgavene ved skolene. Dette arbeidet er ressurskrevende og meget viktig for de elevene det gjelder. Og det er her jeg dessverre frykter de største kuttene vil komme. Kutt innen spesialundervisningen vil skape langt flere elever som sliter på skolen. Disse problemene vil så følge elevene videre til videregående skole og kanskje resten av livet.

Kommunens ordtak som brukes av våre politikere og andre i kommunen er «Sammen for alle». Da må det i høyeste grad også gjelde vår oppvoksende slekt som trenger flere ressurser i skolen, ikke færre for at de skal «oppleve trivsel og mestring og lære og utvikle seg best mulig ut fra sitt potensiale.»

Det er mange ting en kunne sagt om kommunestyrets, og da spesielt om de ansvarlige partiene Arbeiderpartiet og Høyre, prioriteringer i kommunebudsjettet som setter skolene i denne neste umulige situasjonen. Den saken lar jeg ligge til en annen gang.

Men jeg håper at de ansvarlige tenker seg nøye om når de skal vedta et nytt budsjett til høsten. Hvis ikke, må de ta et stort ansvar for elever som får et dårligere tilbud på skolene og dermed faller utenfor mottoet til kommunen; «Sammen for alle».

Arild S. Meland