Katastrofen som skjedde i dag for nøyaktig 43 år siden påvirket svært mange mennesker både i Egersund og resten av Rogaland og Norge. Også mange britiske borgere ble rammet. Datoen 27.mars 1980 vil alltid være i våre tanker, dagen da «Alexander L. Kielland» kantret og 123 mennesker mistet livet i denne forferdelige ulykken. Her er et tekstsammendrag om hva som skjedde denne dagen med utgangspunkt i artikkel funnet på Wikipedia:

«Alexander L. Kielland» lå tett ved og nordøst for produksjonsplattformen «Edda 2/7 C» og hadde fungert som boligplattform for «Edda 2/7 C» i ca. 9 måneder og lå bare ca. 25 meter fra denne. Mellom dem var en gangbro som kunne heves i dårlig vær.

I løpet av 27. mars 1980 ble værforholdene dårligere. Vindhastigheten økte til full storm med en bølgehøyde økte til 6-8 m.

Da skiftet sluttet på «Edda 2/7 C», vendte arbeiderne tilbake til boligplattformen ved 18-tiden. Kort tid etter ble broen hevet og «Alexander L. Kielland» flyttet noe lenger bort fra produksjonsplattformen ved manøvrering av ankervinsjene. 

For tilfelle av uhell var det stasjonert flere hjelpefartøy ved plattformene på Ekofisk. Beredskapsplanen forutsatte at med tre hjelpefartøy skulle minst ett kunne nå frem til enhver av installasjonene på maksimum 25 minutter. Hjelpefartøyet som skulle sikre «Edda 2/7 C» og «Alexander L. Kielland» samt «Eldfisk Alpha» og «Eldfisk Bravo» var MS «Silver Pit», en ombygd tråler.

Totalt var det da 212 personer ombord på «Alexander L. Kielland». Mellom 50 og 80 av disse befant seg i to kinosaler, ca. 50 i messen og resten på lugarene.

Ulykkesforløp

Like før klokken 18.30 gikk et kraftig smell etterfulgt av vibrasjoner gjennom «Alexander L. Kielland». De fleste ombord trodde dette var støt fra de kraftige bølgene som slo mot plattformen. Etter et nytt støt gikk det kraftige rystelser gjennom plattformen og den krenget raskt mot styrbord med en slagside opp mot 30–35°. Arbeideren Tony Sylvester beskrev situasjonen slik: «Alle trodde nå det var slutten. Et voldsomt smell, kort etter ett til og umiddelbart etter veltet hele greia over 45 grader».

Vakthavende telegrafist på «Alexander L. Kielland» sendte umiddelbart etter den innledende krengingen ut et Mayday-signal på VHF kanal 9 – en kanal som alle stasjoner på Ekofisk rutinemessig lyttet til. Deretter entret han livbåt 5. Her holdt han via livbåtens VHF-stasjon, «Edda 2/7 C» løpende orientert om utviklingen. Det første nødsignalet ble oppfanget på et håndapparat av Baste Fanebust, skipskoordinator på Ekofisk. Umiddelbart dirigerte han alle skip i Ekofiskfeltet til ulykkesstedet.

Et transporthelikopter som befant seg på en av plattformene tok umiddelbart av, men hadde ingen redningsutrustning. Det kunne ikke lande på det skjeve helikopterdekket og kunne ikke bidra i redningsarbeidet.

Hovedredningssentralen for Sør Norge ble varslet og ca. klokken 18.42 var skip i Nordsjøen, i Norge, Danmark, Skottland, Nederland og Tyskland alarmert. De første norske Sea King redningshelikoptrene tok av ca. klokken 19.30. Samtidig tok to helikoptre og et oppklaringsfly av fra Storbritannia. Ytterligere maskiner kom til, men tåke førte til problemer for disse.

Overalt på plattformen begynte utstyr å rase over mot styrbord. I den store kinosalen i sekkerommet trengte utstyr fra rommet utenfor inn gjennom lettveggene og flere ble skadet. I boenhetene falt løse skap overende og skap og møbler sperret dører og korridorer. Kort tid etter falt både lys og alarmsignaler ut, dieselaggregatene hadde stanset grunnet den kraftige slagsiden. Det var dermed ikke lenger mulig å endre ballasteringen for å kompensere tapet av oppdrift.

En kort stund ble plattformen liggende, øyensynlig stabil. Vannet trengte imidlertid fortsatt inn i dekkshuset og i søylene C og E gjennom dører, luker og lufteåpninger som normalt lå langt over havnivå. Etter at vannet hadde trengt inn i nedre dekk, slet fire sementsiloer seg løs fra nedre dekk og ble løftet flere meter. Rørføringer til disse brakk og vann trengte inn i silotankene, oppdriften ble hurtig redusert. Slagsiden tiltok over et tidsrom på ca. 20 minutter til plattformen ca. klokken 19.00 gikk rundt og ble liggende opp ned.

Ombord på «Alexander L. Kielland» var det syv motordrevne livbåter, hver for 50 personer og en noe mindre beredskapsbåt. Videre fire større redningsflåter som måtte sjøsettes og seks mindre som kunne kastes overbord og som selv ville frigjøre seg og flyte opp om de havnet i vannet. Tilsammen skulle det dermed være plass til 400 personer. I nærheten av redningsstasjonene var det åtte kasser med redningsvester. I tillegg var flere fordelt på boligkvarterene og andre steder, tilsammen 541 vester. Bare plattformens faste besetning var rutinemessig utstyrt med redningsdrakter. Noen av de øvrige hadde også drakter, men disse var for en stor del oppbevart på «Edda 2/7 C» da disse antrekkene er omfangsrike og tungvinte å bringe med seg.

Fra kinosalene var det bare én luke tilgjengelig for rømming mot den krengende plattformens høyeste punkt – søyle B. I boenhetene fikk flere problemer med å komme ut grunnet møbler og andre gjenstander som forskjøv seg og blokkerte utgangene. Enkelte kom seg ut gjennom vinduene. Forholdene gjorde det vanskelig for mange å nå frem til redningsmidlene.

Livbåt 1 var plassert på hekken av «Alexander L. Kielland» under helikopterdekket. Her tok 26 personer seg ombord. Grunnet krengingen var det bare ca. 2 m til havflaten da båten ble satt ut. En lyktes med å løse ut heisekroken forut, men ikke akter. Båten ble slått mot et av stagene og styrehuset ble knust. Gjennom det knuste styrehuset lyktes en i å frigjøre aktre heisekrok. Etter frigjøringen klarte man å starte motoren og båten kom fri av det farlige området. En oppnådde radiokontakt med «Silver Pit» og «Normand Skipper». «Silver Pit» klarte imidlertid ikke å finne livbåten. Først klokken 01.20 den 29. mars ble båt 1 funnet av «Silver Pit» og «Normand Skipper». Grunnet sjøgangen var de ikke i stand til å ta opp de nødstedte. Disse ble først tatt opp ca. klokken 03.00 av to norske helikoptre.

Ombord på «Alexander L. Kielland» var det åtte lårbare flåter og 12 kast-overbordflåter. Fire flåter var tatt i land for inspeksjon, men det skal i tillegg ha vært seks-åtte flåter i reserve for å kompensere for dette. Begge typer med en kapasitet på 20 mann. Ingen av redningsflåtene ble satt ut, men da plattformen kantret ble flere automatisk frigjort, fløt opp og blåste seg opp. To personer kom seg opp i en av disse flåtene. En annen hadde ikke klart å komme ombord i en annen av flåtene, han hadde ikke klart å lukke redningsdrakten og nå var han for tung. Han hadde lyktes med å tre armene innenfor gripelinene og hang etter flåten til han ble tatt opp av en forsyningsbåt klokken 19:15. Fra «Edda 2/7 C» ble det kastet seks 12-mannsflåter på sjøen. Ni mann tok seg ombord i en. De ble senere tatt opp av et britisk redningshelikopter. Fem tok seg ombord i en annen. Flåten drev i sjøen og en mann svømte til denne og klarte å ta seg ombord. De øvrige fire hadde først kommet seg ombord i MOB-båten og hoppet fra denne over i flåten da denne drev forbi. Av disse ble fire tatt opp av en forsyningsbåt, sistemann omkom under overføringen fra flåten.

Ved bruk av en personellkurv i én av de to kranene lyktes det «Edda 2/7 C» å hente opp syv som svømte i sjøen. Foruten redningsflåtene ble det også kastet overbord redningsvester og en forsøkte å slippe ned taustiger. På grunn av vinden nådde disse ikke ned til sjøen. Ytterligere syv personer ble reddet av forsyningsbåter i området.

Da ulykken inntraff, befant hjelpefartøyet «Silver Pit» seg en nautisk mil sydøst for «Eldfisk Bravo» og dermed seks nm fra «Alexander L. Kielland». «Silver Pit» nådde frem til ulykkesstedet først etter klokken 19.15, tre kvarter etter at plattformen hadde gått rundt, og kunne ikke bidra til å redde noen.

Av de 89 som ble reddet var det bare 59 som hadde redningsvest og åtte med redningsdrakt. Av disse åtte var det hele syv som ikke hadde klart å lukke drakten skikkelig. Fire personer med redningsdrakt ble funnet døde. Christian Naess, kaptein på «Normand Skipper» fortalte at de mislyktes i å få en person ombord da redningsdrakten var våt og glatt. På dette tidspunkt hadde ikke draktene utstyrt med redningsløkker for å kunne holde fast og heise i. Av de reddede hadde 49 vært i vannet, de fleste i 10-15 minutt. Fire hadde vært i vannet i nærmere én time. Otto Grinde og Ola Gaustad var to av dem som ble reddet etter nærmere 55 minutt i den iskalde sjøen. Begge ble reddet av samme mann, overstyrmannen Sven Erik Pedersen fra supplybåten «Tender Power». Han stupte i sjøen og fikk dratt dem ombord. Otto Grinde ble plukket opp først og var bevisstløs da Pedersen fikk dratt han ut fra under båten etter håret. Kort etter ble Gaustad plukket opp og fikk øye på Grinde som lå i køya ved siden av. Grinde var da blå over hele kroppen, han hadde ikke hatt redningsdrakt slik som Gaustad. Både Ola Gaustad og Otto Grinde overlevde denne katastrofale ulykken og kom fra det hele uten varige mén.

I redningsinnsatsen, frem til den ble avsluttet den 29. mars klokken 19.00, deltok 71 sivile og ni militære skip. Videre 19 redningshelikopter og syv fly. De skadde ble overført til Rogaland sykehus i Stavanger. Sykehuset var ikke forberedt for en ulykke av et slikt omfang. Likevel klarte de å etablere en medisinsk hjelpestasjon på Sola flyplass og sendte et medisinsk team til Ekofiskfeltet.

Arild S. Meland

KILDE: Sammendraget er fra en artikkel på Wikipedia, trykk HER for å lese hele artikkelen og se bilder fra ulykken.