Nye runder med nedleggelser av flere skoler i Eigersund for å spare opptil 20 millioner kroner i året, er nok en gang aktuelt. Det er kommunepolitikerne, de samme politikerne som for kun 2 år siden fredet ungdomstrinnet på Hellvik skole og Husabø skole, som har gitt administrasjonen i oppgave å utrede dette . Bakgrunnen er først og fremst at det trengs mer midler til helse og eldreomsorg de kommende årene.

I dag går rundt 1.800 elever på skolene i Eigersund. Allikevel har kommunen kapasitet til hele 2.500 elever, med andre ord en betydelig overkapasitet som forventes å øke i årene framover.

Dette er årsaken til at administrasjonen nå peker på fire mulige alternativer for å spare penger: Legge ned Helleland skole (anslått innsparing: 8–9 millioner kroner), legge ned ungdomstrinnet på Hellvik (1,5–3 millioner, avhengig av antall klasser), stenge én av sentrumsskolene Husabø, Rundevoll eller Grøne Bråden (omtrent 11 millioner hver) eller legge ned Lagård ungdomsskole og Husabø ungdomsskole for så å etablere en stor felles ungdomsskole i lokalene til Dalane videregående skole. Legger man sammen flere av disse kuttene, kan man teoretisk spare opp mot 20 millioner kroner i året.

Tallene kan virke overbevisende. Men ser vi nærmere på konsekvensene, blir bildet et helt annet. Nedleggelse av Helleland skole vil riktignok gi noen millioner spart, men barna helt ned i 1.klasse må fraktes langt hver dag som fører til økte transportkostnader som ikke er regnet inn. Nedleggelse av ungdomstrinnet på Hellvik betyr at en bygd i vekst mister en viktig del av sitt fellesskap. Legges en sentrumsskole ned, rammer det flere hundre elever og familier, og presser de gjenværende skolene til å ta imot langt flere barn enn i dag.

Og hva med investeringene? Grøne Bråden er allerede nedslitt, og det er anslått at det kan koste 250 millioner kroner å oppgradere eller bygge ny skole der. Skal lokalene til Dalane videregående skole brukes som en felles ungdomsskole, kreves omfattende renovering og ombygging for mangfoldige millioner. Det sier seg selv at slike beløp langt overstiger de «innsparinger» man snakker om i årlige driftskostnader. Da fremstår dette ikke som en langsiktig plan, men snarere som å flytte penger mellom budsjettposter for å få tallene til å se penere ut akkurat nå.

Bak alle tallene finnes det barn som rammes. For Helleland sin del betyr det lengre skolevei for barna, og de må bruke betydelig mer tid på buss hver eneste dag. Dette er tid som kunne vært brukt på lek, fritidsaktiviteter eller hvile. Små barn kan få en utrygg start på skolegangen dersom de må pendle til et fremmed miljø i stedet for å gå på skole i nærmiljøet.

Større skoler kan gi mer fagmiljø, men de kan også gjøre det vanskeligere å se hvert enkelt barn eller ungdom. Elever som i utgangspunktet sliter med ulike utfordringer, risikerer å bli mer usynlige i store klasser. Overgangen til en større og mer «upersonlig» skole kan være tøff, særlig for de mest sårbare.

For bygdene og de ulike bydelene i Eigersund, betyr skolenedleggelse at samlingspunktet forsvinner. Skolen er stedet der barn møter venner, mange aktiviteter på fritiden foregår, foreldre møtes og lokalsamfunnet bygges. Uten skole blir det mindre attraktiv for barnefamilier å bosette seg der skolen legges ned, og barna mister den tryggheten det gir å vokse opp i et nært og oversiktlig miljø.

Skolesjefen sier selv at alle skolene kan drives videre på en forsvarlig måte. Likevel presses det på for nedleggelser som om skolen kun er en utgiftspost som kan kuttes i. Men en skole er en investering i framtida. Barn som får trygge og gode rammer, blir voksne som bidrar til samfunnet. Lokalsamfunn med skoler er levende lokalsamfunn.

Politikerne i Eigersund står nå ved et veivalg. De kan bli husket som de som svekket grunnlaget for trygge oppvekstmiljø og levende bygder, eller som de som våget å satse på barn, skole og framtid. De kan velge den enkle veien: Å kutte i det som er lett å telle, eller de kan velge å forsvare det som virkelig teller; barnas rett til en trygg og nær skolehverdag.

Det er lett å spare når man bare ser på tall i et regneark. Men de langsiktige kostnadene for barna, for familiene og for kommunen, kan bli mye større enn millioner i årlige kutt.

Arild S Meland