Godt hjulpet av pro-russiske og russisk-vennlige nettsteder som legger ut innlegg med propaganda påvirket av russisk desinformasjon samtidig som nyttige «idioter» sprer innleggene til disse nettstedene videre på sosiale medier, prøver Russland å skape et bilde av et land som tvinges til å handle i selvforsvar. Men historien viser noe helt annet: Russland og Sovjetunionen har gang på gang gått til militære angrep på sine naboer, ofte under dekke av lignende påskudd.

En lang tradisjon for utvidelse av russisk landområder

Aggressiv utvidelse av russisk landområde og innblanding i naboland har vært en rød tråd gjennom både det russiske imperiet, Sovjetunionens tid og det moderne Russland. Under tsarene ble store landområder erobret gjennom kriger og tvang, og denne linjen ble videreført av Sovjetunionen med brutal effektivitet.

Et av de tydeligste eksemplene er Vinterkrigen mot Finland i 1939, da Sovjetunionen krevde territorium i Finland. Da Finland nektet, angrep Sovjetunionen den 30. november samme år. Krigen endte i 1940 med Moskvafreden, hvor Finland ble tvunget til å avstå landområder. Det sovjetiske påskuddet var at Finland truet Leningrads sikkerhet, et klassisk eksempel på «forebyggende krig» brukt som unnskyldning.

Like etter, i juni 1940, ble Estland, Latvia og Litauen invadert og deretter annektert. Dette var en hemmelig avtale Sovjetunionen hadde inngått med Nazi-Tyskland. Pakten fikk navnet Molotov-Ribbentrop-pakten og delte Øst-Europa mellom de to diktaturene.

I Polen gjennomførte Sovjetunionen en koordinert invasjon sammen med Nazi-Tyskland i september 1939, og tok kontroll over Øst-Polen. Samme år ble Katyn-massakren utført, der tusenvis av polske offiserer og intellektuelle ble henrettet av sovjetiske sikkerhetsstyrker.

Brutalitet i Øst-Europa

Etter krigen sørget Sovjetunionen for å beholde makten i landene i Øst-Europa og slo hardt ned på ethvert tegn til motstand. Da Ungarn i 1956 forsøkte å frigjøre seg fra Sovjetunionens påvirkning, ble opprøret knust av sovjetiske stridsvogner. Det samme skjedde i Tsjekkoslovakia i 1968, da reformbevegelsen kjent som «Praha-våren» ble stoppet av Warszawapaktens tropper under sovjetisk ledelse.

Disse invasjonene ble aldri erklært som kriger, men de var like fullt militære overgrep mot folk som ønsket selvstyre og demokrati. Disse forsøkene ble slått ned fordi de utfordret Moskvas kontroll.

Krig i Afghanistan

I 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan for å støtte en kommunistisk regjering som var under press. Dette førte til en ti år lang krig, der millioner av afghanere ble drept eller drevet på flukt. Invasjonen ble fordømt internasjonalt og bidro sterkt til Sovjetunionens fall, både økonomisk og politisk.

Brutale kriger i Tsjetsjenia

Etter Sovjetunionens fall i 1991, førte Russland to blodige kriger i Tsjetsjenia. Den første fra 1994 til 1996, og den andre fra 1999 til 2009. Begge krigene var preget av massiv vold mot sivilbefolkningen, tortur, forsvinninger og krigsforbrytelser. Hovedstaden Groznyj ble nesten fullstendig jevnet med jorden.

Invasjonen av Georgia

I 2008 gikk Russland til militært angrep på Georgia under dekke av å beskytte russiske borgere i utbryterområdene Sør-Ossetia og Abkhasia. Disse regionene ble senere reelt kontrollert av Russland, og deres påståtte «uavhengighet» støttet kun av noen få land.

Krigen mot Ukraina

Etter en folkeavstemning gjennomført under militær okkupasjon, annekterte Russland Krimhalvøya i 2014,. Samtidig startet Russland en hybridkrig i Øst-Ukraina ved å støtte separatistgrupper i Donetsk og Luhansk, noe som har kostet titusenvis av liv.

Den 24. februar 2022 startet Russland en fullskala invasjon av Ukraina. Her ble mange av de samme retoriske grepene brukt: beskyttelse av russisktalende, kamp mot nazisme og «spesialoperasjon» i stedet for krig. Hele verden har sett hva dette egentlig er; et forsøk på å knuse et selvstendig land som ønsker å vende seg vestover til demokrati og selvbestemmelse.

Også indirekte krigførende

I tillegg til ulike kriger, har Russland i nyere tid vært aktiv i Syria der landet støttet diktatoren Bashar al-Assad med militærmakt. Russland har også støttet opprørsgrupper og regimer i Moldova (Transnistria), Armenia/Aserbajdsjan-konflikten. Russland har også brukt leiesoldater som Wagner-gruppen i Afrika, Venezuela og i andre konfliktområder, alltid med ett mål; å utvide eller sikre russisk innflytelse.

Russland – den aggressive parten

Historien viser klart at Russland, både under Sovjetunionen og etter, gjentatte ganger har brukt militærmakt mot naboland og folk som ønsker frihet og selvstyre. Fortellingene om at Russland er truet og bare forsvarer seg, er en gammel løgn pakket inn i nye ord. Fakta taler for seg: Russland har ved gjentatte anledninger vært den aggressive parten.

Å forstå dette er avgjørende for å kunne se gjennom propagandaen og stå opp for demokrati, rettsstat og retten til selvbestemmelse.

Arild S. Meland