Eigersund kommune står foran tøffe tider. 21 millioner kroner skal kuttes fra kommunal- og oppvekstsektoren i 2025. Dette er dramatisk, og konsekvensene kan bli dyptgripende, både for barn, foreldre, ansatte og lokalsamfunn. Det mest alvorlige: Kommunalsjef Jan Harald Forsmo har allerede slått fast at det ikke er mulig å oppnå slike kutt uten å legge ned én eller flere skoler.

Dette skjer til tross for at en ny skolebruksplan ble vedtatt så sent som i november 2023. Nå, bare halvannet år senere, er det flertallspartiene Høyre, Frp og INP som har bestilt en ny runde med vurderinger, før blekket fra forrige plan nesten har rukket å tørke. Det vitner om kortsiktighet og en mangel på respekt for prosesser som mange mennesker, både fagfolk og lokalsamfunn, allerede har lagt ned stor innsats i

Færre barn – flere tomme klasserom?

Det trekkes frem at elevtallet i kommunen er på vei ned. Prognosene viser en jevn nedgang frem mot 2035, og bare neste år blir det 45 færre elever. Dette brukes som argument for å «se på skolestrukturen på nytt». Men dette er ikke ny informasjon, trenden har vært kjent lenge. Likevel fremstår det som om kommunen plutselig er blitt tatt på senga.

Nå spør kommunen seg selv: «Er det viktig å ha en skole på hver side av elva i sentrum? Kan barn fra Eie og Tengs flyttes til Eigerøy skole?» Men det som burde vært det viktigste spørsmålet: «Hva er best for barna?» Dette får altfor liten plass.

Hvor står politikerne?

Arbeiderpartiet, representert ved Kari Anne Bergøy og Tom Rune Sleveland, har vært tydelige på at det er posisjonspartiene Høyre, Frp og INP som må ta ansvar. Det er de som har bestilt den nye gjennomgangen og vedtatt kuttene i budsjettbehandlingen, ikke Ap. De etterlyser tydelige signaler: Skal dette handle om økonomi alene, eller skal hensyn til barnas trivsel og læring veie tyngst?

Sleveland sa det rett ut: «Vi vet alle at økonomi har betydning, men ingenting bør veie tyngre enn et trygt og godt skolemiljø.» Han åpner for at nedleggelser kan bli nødvendig, men mener det må baseres på grundige vurderinger og ikke forhastede grep. Samtidig signaliserer han at vi ikke kan gjøre som sist da kommunen sto overfor store kutt, men valgte å ikke gjøre noe.

Senterpartiet, ved Anita Stangeland, understreker hvor viktig det er med skoler i nærområdene, særlig i bygdene. Hun påpeker at førsteklassinger ikke bør ha for lang reisevei, og hun uttrykker tydelig skepsis til å sentralisere.

Høyres Iselin Grøsfjeld Skogen, leder for levekårsutvalget, sier at det er viktig med et trygt skolemiljø, men anerkjenner samtidig at kommunen må ta grep. Hun ønsker at politikerne blir involvert underveis i prosessen. Kenneth Pedersen (H) er blant dem som advarer sterkt mot å legge ned bygdeskoler som Helleland, fordi det vil være et tap for hele lokalsamfunnet. «Vi må ikke bidra til en nedbygging av bygdene våre», sa han. Samtidig anerkjenner han behovet for innsparinger.

Hvem står i fare?

Det virker som særlig Helleland skole som trekkes frem av kommunalsjefen som et mulig kuttpunkt fordi det gir størst økonomisk effekt. Der kan elevene plasseres i eksisterende klasser på andre skoler, og man sparer stillinger. Men da må barna ut på lengre reiseveier, med buss, fra første klasse. Hva gjør det med barnas trivsel, fellesskap og læringsmiljø?

Hellvik ble også foreslått lagt ned under forrige runde. Dette ble stanset etter massive protester. Det er vanskelig å tro at den skolen ikke fortsatt er i faresonen.

Samtidig nevnes også tjenester som logopedtilbudet som kuttpunkt fordi det ikke er lovpålagt. Men dette er tjenester som er avgjørende for mange barns utvikling. Å kutte her, er å ramme de mest sårbare barna først.

Hvem tar de langsiktige konsekvensene?

Skolenedleggelser handler ikke bare om budsjett. De handler om hva slags kommune vi vil være. Vil vi at folk skal bosette seg i bygdene våre, eller gjør vi det stadig vanskeligere? Vil vi ha levende lokalsamfunn, eller skal alt sentraliseres?

Disse valgene får konsekvenser vi ikke kan reversere. Når en skole først legges ned, kommer den ikke tilbake. Og når familier flytter fordi nærmiljøet deres svekkes, forsvinner både innbyggere, engasjement – og framtid.

Et spørsmål til alle politikerne:

Er dere villige til å ta et oppgjør med kortsiktige budsjettgrep og i stedet kjempe for løsninger som tar hensyn til både økonomi og menneskelige verdier?

Jeg er ikke forelder, men jeg er dypt bekymret fordi dette ikke bare handler om barn, det handler også om fellesskap. Om hvilken retning vi som kommune velger å ta. Jeg håper politikerne nå tar seg tid til å lytte – til ansatte, til foreldre, til bygdene – og til oss vanlige innbyggere. Og jeg håper vi ikke lar stillheten bli vårt største svik.

Arild S. Meland