I januar 2025 startet Donald J. Trump sitt andre presidentskap med en rekke kraftige og kontroversielle tiltak som satte sitt preg på både USAs innenrikspolitikk og forholdet til resten av verden.

Den 20. januar, på dagen for innsettelsen, kom den første bølgen av beslutninger som skulle få langvarige konsekvenser:

Trump beordret granskning av en rekke organisasjoner han mente hadde vært politisk motivert i sin kritikk av ham. FBI, Justisdepartementet og flere medier ble nevnt som aktører han ønsket å føre til ansvar for deres rolle i det han kalte «den store heksejakten» mot ham i årene før valget.

Trump uttrykte et sterkt ønske om å utvide USAs territorium. Spesielt var han opptatt av å «ta tilbake» Panama-kanalen, som han mente rettmessig hørte hjemme under amerikansk kontroll.

I tillegg til denne kontroversielle utenrikspolitiske holdningen, begynte Trump å endre USAs interne politikk med en rekke symboltunge handlinger. Han omdøpte Mexicogulfen, en handling som ble møtt med både undring og kritikk.

Trump opprettet Musk-departementet DOGE, en enhet som skulle kutte i føderale utgifter og førte til at svært mange mistet jobben. DOGE skulle også styrke økonomiske forbindelser med teknologiselskaper som Elon Musk, og han startet en krig mot det han kalte «woke»-kulturen, et begrep han benyttet for å kritisere hva han mente var en overdrevet fokusering på sosial rettferdighet og likestilling.

Den 21. januar, bare én dag etter innsettelsen, benådede Trump personer som hadde deltatt i stormingen av kongressen 6. januar 2021. Dette ble sett på som et klart signal om hans fortsatte støtte til de som hadde forsøkt å destabilisere demokratiet, og det utløste en storm av reaksjoner både i USA og internasjonalt.

Den 22. januar fulgte han opp med en enda mer kontroversiell handling ved å benåde en mann bak et narkonettsted, noe som mange mente var et ytterligere uttrykk for hans liberalisme når det gjaldt strafferettslige saker han personlig støttet.

Innenfor USAs grenser gikk Trump videre med sine innvandringspolitikktiltak. Den 24. januar hevdet han at USAs katastrofedirektorat, FEMA, «bør forsvinne», en uttalelse som fikk mange til å frykte at han ville trekke tilbake støtten til katastrofehjelp i landets mest utsatte områder.

Den 25. januar annonserte han at USA ville overta Grønland, et mål han tidligere hadde uttrykt interesse for, og som han nå ønsket å realisere ved å styrke den amerikanske tilstedeværelsen i Arktis. Samme dag åpnet han for å fjerne transpersoner fra militæret, og han uttalte at han mente det var viktig å beholde en «tradisjonell» militærstruktur.

Den 29. januar, i et forsøk på å stramme inn på offentlige utgifter, kunngjorde han at alle føderale bevilgninger og lån skulle fryses, noe som fikk flere stater og lokale myndigheter til å frykte at viktige offentlige tjenester ville bli rammet.

Samtidig begynte Trump å intensivere sin harde linje mot immigrasjon og innvandring. Den 31. januar kunngjorde han at han ville trekke tilbake beskyttelsen for flyktninger fra Venezuela, og han signerte en ny lov om ulovlige innvandrere som ga myndighetene større makt til å håndheve grensekontroller og utvise personer uten lovlig opphold. Trump ga også uttrykk for at inkluderingstiltak i arbeidsmarkedet var en av de primære årsakene til en nylig flyulykke, et utsagn som ble sterkt kritisert som uansvarlig og politisk motivert.

Februar ble markert av en enda mer aggressiv utenrikspolitikk. Den 1. februar innførte Trump straffetoll på både Canada, Mexico og Kina, og han anklaget Mexicos regjering for å være involvert i kartell-allianser. Dette førte til et betydelig diplomatisk sammenbrudd med flere av USAs handelspartnere.

Den 2. februar la han press på Panama for å få tilbake kontrollen over den strategisk viktige kanalen.

3. februar uttalte han at han mente Canada burde bli USAs stat nummer 51, et forslag som ble møtt med både latter og indignasjon i den kanadiske befolkningen.

Trump fortsatte å forverre sitt forhold til internasjonale organisasjoner. Den 4. februar stoppet han utbetalingene til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) og trakk USA ut av UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger). På samme tid hevdet han at USA ville overta Gazastripen, en uttalelse som fikk stor internasjonal oppmerksomhet, da det innebar et klart brudd med tidligere amerikansk politikk om å støtte en tostatsløsning i Israel-Palestina-konflikten.

Innenrikspolitisk fortsatte Trump å forsterke sin autoritære linje. Den 6. februar innførte han sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som han anklaget for å være partisk mot USA og vestlige allierte. Samme dag permitterte han ansatte ved USAID, og dagen etter stoppet han all bistand til Sør-Afrika, som han hevdet var i strid med amerikanske interesser.

Den 7. februar signerte han en våpenavtale med Israel som skulle styrke forsvarssamarbeidet mellom de to landene, samtidig som han fokuserte på innenlandske økonomiske spørsmål.

8. februar stoppet han tilsynet mot lån- og kredittselskap og truet med å bombe Iran, noe som fikk flere europeiske ledere til å uttrykke bekymring for at Trump ville eskalere konflikten i regionen ytterligere.

Trump begynte å se på Ukraina som en geopolitisk utfordring. Den 10. februar uttalte han at han ville ha kritiske mineraler fra Ukraina i bytte mot militær støtte, et tilbud som ble kritisert som utpressing.

Den 13. februar startet Trump forhandlinger om fred i Ukraina med Russland, men uten Ukrainas deltakelse. Dette ble tolket som et klart signal om at han var mer villig til å inngå avtaler med Putin enn å støtte det ukrainske folkets rett til selvbestemmelse.

14. februar ble Trump enda mer isolasjonistisk i sin utenrikspolitikk da han utestengte nyhetsbyråer fra det Ovale Kontor og møtte representanter fra et ytre høyre-parti i Tyskland.

Den 15. februar gikk han hardt ut mot Europa på en konferanse i München, og han erklærte at han mente USA burde distansere seg fra kontinentet.

Den 18. februar startet han fredssamtaler med Russland, men uten Ukraina, hvor han hevdet at Ukraina var skyld i krigen og kalte Zelenskyj en diktator.

28. februar møtte President Trump Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Det ovale kontor. Under møtet kritiserte Trump og visepresident JD Vance Zelenskyj for manglende takknemlighet overfor Trumps diplomatiske forsøk. Trump advarte Zelenskyj om å inngå fred eller risikere å miste amerikansk støtte, og kansellerte en mineralavtale med Ukraina.

Den 1. mars kunngjorde Trump at han ville stenge deler av FBI og CIA som han mente motarbeidet ham. Samme dag kalte han NATO en «tapsavtale» og truet med å trekke USA ut av alliansen.

2. mars offentliggjorde han et sett med tiltak som ytterligere forverret forholdet til flere av USAs nærmeste allierte. Han kunngjorde at han ville kutte økonomisk bistand til alle EU-land som hadde kritisert hans politikk, og anklaget Tyskland og Frankrike for å undergrave amerikanske interesser. Han kalte den europeiske unionen et «svakt og ubrukelig prosjekt», og foreslo at USA skulle redusere sin militære tilstedeværelse i Europa, noe som igjen fikk internasjonale reaksjoner.

Den 3. mars erklærte Trump at han hadde planer om å trekke USA fra Paris-avtalen på nytt, og han insisterte på at klimaendringer ikke burde være et tema for globalt samarbeid. Dette førte til utbredt fordømmelse fra miljøorganisasjoner og flere statlige ledere, som mente at trinnet ville forverre klimakrisen ytterligere.

Samtidig begynte Trump å intensivere sin harde linje mot innvandring. Den 4. mars signerte han en administrativ ordre som tillot staten å arrestere og deportere innvandrere som var mistenkt for å ha vært involvert i kriminalitet, uavhengig av om de hadde blitt dømt. Han understreket at målet var å «beskytte amerikanske borgere» og «sikre landets fremtid». Dette ble møtt med sterke reaksjoner fra menneskerettighetsgrupper og demokratene i Kongressen, som anklaget ham for å sette uskyldige menneskers liv på spill.

Den 5. mars kom Trump med en uttalelse som kom til å få stor internasjonal oppmerksomhet: Han sa at han ønsket å opprette en internasjonal koalisjon for å «beskytte de nasjonale interessene» til land som han mente hadde blitt utnyttet i tidligere internasjonale handelsavtaler, og at han ville tilby bilaterale avtaler til land som «ønsket å beskytte sine egne nasjonale verdier» fremfor å inngå globale avtaler. Flere eksperter pekte på at dette ville føre til enda mer fragmenterte internasjonale relasjoner.

Trump fortsatte å presse på for sine egne prioriteringer, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk, og holdt fast på sin visjon om et USA som skulle være mer isolert og mindre avhengig av internasjonale forpliktelser.

På den økonomiske fronten, den 6. mars, kunngjorde Trump en rekke økonomiske reformer som inkluderte massive skatteletter for den amerikanske næringslivet og en betydelig reduksjon i offentlige investeringer i infrastrukturprosjekter. Dette ble betraktet som et forsøk på å styrke private selskaper og «makte USA til å bli større og sterkere», men ble møtt med kritikk fra både økonomer og opposisjonen, som påpekte at slike tiltak kunne forverre ulikheten i landet.

Som en del av sine innenrikspolitiske endringer erklærte Trump den 7. mars at han ville kutte midler til utdanningssektoren som hadde implementert «venstreorienterte» pensum, og lovet å opprette et nytt nasjonalt pensum som skulle fremme «amerikansk storhet og tradisjonelle verdier.» Dette ble ansett som et forsøk på å tilpasse utdanningssystemet til hans ideologiske standpunkt.

Internasjonalt forble Trumps politikk like konfronterende. Den 8. mars sendte han et ultimatum til Kina, som han anklaget for å ha utkonkurrert USA på en «unfair» måte i flere industrier. Han truet med å innføre ytterligere toll på kinesiske varer og nektet å delta i fremtidige internasjonale handelsforhandlinger med Kina med mindre de aksepterte amerikanske krav.

I et intervju den 9. mars, ga Trump uttrykk for sin misnøye med kritikken han hadde mottatt fra NATO-allierte, og uttalte at alliansen ikke lenger tjente USA på samme måte som før. Han hevdet at NATO-landene ikke bidro tilstrekkelig til forsvarssamarbeidet og antydet at USA kunne komme til å redusere sin militære tilstedeværelse i Europa med mindre europeiske nasjoner økte sine egne forsvarsutgifter.

I tillegg begynte Trump å vurdere nye tiltak for å regulere internett. Den 10. mars kunngjorde han planer om å signere en lov som skulle kreve at store tech-selskaper, som Facebook og Google, skulle oppgi informasjon om hvordan de håndterte politiske annonseringstjenester og straffe dem dersom de ble funnet å ha politisk skjevhet i sine algoritmer. Dette ble betraktet som et skritt mot å kontrollere medielandskapet i USA og ble møtt med sterk motstand fra teknologisektoren.

Donald Trumps andre presidentperiode har allerede markert seg som en av de mest kontroversielle i USAs historie. Hans politikk har undergravd demokratiske institusjoner, økt den sosiale polariseringen, destabilisert globale maktforhold og skapt økonomisk usikkerhet.

Spørsmålet er nå: Vil noen kunne stoppe ham? Hvis Trump fortsetter denne linjen, kan USA og verden stå overfor en periode med økt uro, både politisk, økonomisk og sosialt. Dersom de demokratiske institusjonene i USA ikke klarer å stå imot, kan Trumps presidentskap få varige konsekvenser for det amerikanske demokratiet og den globale verdensordenen.

Arild S. Meland